vært gift 9 år, sammen i 13 år. Føler meg som en taper. Teoretisk vet jeg hva som må til, men er ikke sterk nok i personlighet til å stå for d jeg mener ønsker. Endring i adferd og holdning må til, men hvorda. Ingen enkel oppgave. Jeg ønsker meg ut av forholdet. Det er ikke bare negativt, men jeg trenger å leve i nuet, men føler at jeg går å venter på at vi skal få d bedre og da i forhold til hans forventninger/ønsker. Dårlig råd, der er vi uenige. Han mener vi har det og får støtte fra sine foreldre og blir irritert når jeg ikke ønsker å spørre mine da jeg mener vi klarer oss godt nok med riktig bruk. Det er nok en stor del av problemet. Innen 2 år blir d økonomisk bedre, men hva med hverdagen nå. Jeg har varslet om at jeg ønsker å flytt. Vi flyttet fra et sted til et annet for 5 med siden og jeg føler d er feil for min del og mener selv jeg har prøvd å få det til å fungere. Jeg får endel nedsettende ting og føler jeg blir stemplet dum når jeg står for det jeg mener går utifrå at d er en form for redsel fra hans side eller at han kun kjenner det på sin måte. Han spiller selvfølgelig nå på min samvittighet i forhold til hva han har måttet gjennomgå med meg og min familie og at jeg kaster bort livet hans og mitt og at jeg alltid vil ha dårlig råd og bli styrt av familie. Vet jo at det er en forsvarsmekanisme fra hans side, men det er tøft å stå midt i det og høre andre si hva de mener hva du bør gjøre. Når jeg selv en dag er knallsikker på at det rette er å starte på nytt og andre dager er mer usikker. Hvordan håndtere slikt og hva er best utfall? Skal man prøve en aller seiste gang, når troen er svak,har prøvd familieterapi, men fikk ikke noe igjen for det. Kun en liten forandring de 2 første ukene. Nå er det tilbake til det gamle mønsteret.. Hvordan bryte mønsteret uten å falle tilbake, bli tydeligere og ikke gi seg og bli innbitt irritert uten å si fra.vi er veldig forskjellige, noe felles -men føler ikke at det jeg har lyst til å gjøre er interessant nok.